"Det lille vi vet om Sib" er en samling poetiske prosatekster som i et konsentrert og stilsikkert språk utforsker sammenhengene mellom kropp og sansning, tid og sted, liv og død. Jeget i tekstene befinner seg i et nytt landskap. Hun har nylig fått jobb som vert på et bygdemuseum til minne om den lokale tekstilkunstneren Sib. Gjennom den underlige forbindelsen som oppstår mellom jeget og den avdøde kunstneren, nærmer hun seg erfaringer som ikke alltid kan rommes i det felles språket vi har tilgjengelig. "Det lille vi vet om Sib" er en bok om sykdom og kroppens sårbarhet, om å lære å sanse på nytt, og om å finne en plass blant de levende.

Prosa

Det lille vi vet om Sib

Å strekke seg etter kunnskap, nesten nå noe, men også innse at nesten er ... livet. Og at det ikoniske Eplet kan se ut på mange måter, og gjøres til ens eget. Dette er et debutarbeid som er kjennetegnet av stor integritet, skarpe bilder, sterkt intellekt, lekent, overraskende.

Dikt

Eplet, nesten

Blikket i Helene Torvunds første diktsamling er kroppslig, sansenært og tett på bevisstheten, samtidig som det fremhever en sterk forbindelse til det materielle og ikke-menneskelige; fugler, dyr, trær, planter; steder og objekter; steiner, fjell og vann. Gjennom sterkt mettede poetiske bilder, men også lett og uanstrengt, trekkes vi inn i et landskap som til tider er gåtefullt og vakkert, andre steder skremmende mørkt og fylt av varslende toner.

Gust

I "Haugtussa" utfaldar Arne Garborg seg lyrisk i dikt som byggjer på danserytmar, salmar og stev. I sentrum står Veslemøy, eller Haugtussa, som folk kallar henne. Ho er ei jente som har kontakt med ei anna verd, som ser "det dei andre ikkje kan sjå". Men Veslemøy er og ei lys levande ungjente som vi møter i kvardagssyslar, i heimen eller på fjellbeite med dyra. Sentralt står soga med guten som svik henne. Med stor språkkunst fangar Garborg poesien som ligg i brytninga mellom den trauste røynda og trolldansen i huldreheimen.

Haugtussa

«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga "Stilleben". Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskesetel til årets lune og nære samling "Resten av kvelden". Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass. Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker. Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og på Instagram. I dagsturhytter og i skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. Eit lite utval av desse tekstane har også fått plass i "Resten av kvelden".

Resten av kvelden

"Det framande landet" er Carl Frode Tillers første diktsamling. Han kallar det eit langdikt om kreativitet, skaping og overleving. Diktet tar seg alle friheter, og beveger seg gjennom tider og hendingar nærmast som ein slange. Gjennom verdas tilverting, fram og tilbake i menneskets historie. Med Elvis og neandertalarar, utan kronologiske og logiske grenser. Du'ets utallige metamorfoser glir saman i ein kaskade av verdsdetaljar - historiske og notidige. Alt krasjar med alt. Dei tidligaste jegarane skyt piler i Louvres montre, og verda må stadig skapast på nytt. For det går eit spøkelse over verda - og gjennom Europa.

Langdikt

Det framande landet

Dans i Odesa er en personlig og mangfoldig diktsamling om hvordan et sted lever videre i én lenge etter at man har forlatt det. Diktene er fulle av fortellinger og myter: En døv gutt teller duene i naboens bakgård og ringer til nummeret han har talt til. Den russiske dikter Osip Mandelstam er en rosetyv og bliver fengslet av myndighetene for diktene sine. En familie forlater Odesa i en hast og glemmer de engelske ordbøkene sine.

Dans i Odesa

Julen er en tid for mirakler og hygge, sju slag og glitrende lys. Men det er også en tid for agg og krangler, fødsler og tårer, glede og skuffelser. I denne lyrikksamlingen møter vi familier rundt julemiddagen, Maria som skal føde og ikke skjønner hvordan hun ble gravid, det høystemte og det hverdagslige. Omtalen er utarbeidet av BS.

Gave

Mellom fuktig grønnsvær og varm asfalt i Vika vokser en guttegjeng opp. Langs skinner, tunneler, brygger og stillaser tar de med åpne armer imot alt som kastes deres vei. I nesten ett år vandrer en mann som besatt rundt i Botanisk hage og skriver ned betraktninger om årstidenes gang på mobilen. En ung og en eldgammel tyv lyver seg inn i folks leiligheter mens en person drar på sanatoriumsafari for bedre å forstå sin uro under pandemien. I denne fortellingen om barndom og oppbrudd, kunst og botanikk, presenteres leseren for mennesker som ikke har noen formening om hvorvidt livet er bra eller dårlig, som ikke ser forskjell på mulighet og katastrofe. Mennesker som lider av sol, og lider av regn.

Vi lider av sol, vi lider av regn

Å bli bedt om å holde takk for maten-tale kan gjøre de fleste av oss nervøse, men denne diktsamlingen skal være til hjelp med dette. Boken inneholder dikt om de store følelsene som kan sies å være hovedrettene i livet; forelskelse, kjærlighet, tap og sorg, uten å glemme tilbehøret. Kanskje kan de vekke appetitten på selve livet? Jon Ståle Ritlands diktsamling er en kjærlighetserklæring til maten. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Takk for maten

Lignende bøker: