Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.

I begynnelsen var mødrene

Ei dotter sit i Noreg og ser på filmopptak av ein far og ei tid i USA ho knapt kan hugse. I heimefilmane ser ho eit skjær av det livet faren såg for seg då mora, storesystera, ho og han var ein familie. Dette er eit ømt og stilsikkert portrett som forsøker å halde fast på ein person, på tvers av grenser mellom død, liv, hav og tid. Det er ei familiehistorie som ikkje forsøker å forstå kvifor ting vart som dei vart, men som ser etter varmen og nærleiken i slik det var. «Søv berre når du søv» er ei moden debutbok om å mane fram eit minne ein kan sakne, og gjennom det verte kjend med og verne om kjærleiken til ein far.

Dikt

Søv berre når du søv

J.D. Vance har vokst opp i et fattig arbeiderklassemiljø preget av nasjonalisme, rusproblemer og høy arbeidsledighet. I «Hillbillyens klagesang» beskriver han sin egen klassereise, men også de strukturelle og kulturelle barrierene som møter mange av dagens fattige. Hvordan oppleves sosial og regional degenerering når man er født med fattigdommens lodd rundt halsen? Boka er en rapport fra dagens USA, men samtidig en generell refleksjon over det som venter ethvert samfunn dersom konsekvensene av økte forskjeller i befolkningen ikke blir tatt på alvor. Omtalen er utarbeidet av BS.

En biografi om en familie og en kultur i krise

Hillbillyens klagesang

Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans. Andrev Walden romandebuterer med en vill fortelling om å vokse opp i kjølvannet av 68-bevegelsen, om mødre som står under kjøkkenvifta og sier jævla menn, om hvordan kjærlighet begynner og slutter, om en skalpert hamster, men mest av alt om menn. Man rekker å lære mye om denne besynderlige arten når man har sju fedre på sju år.

Jævla menn

Hugh «Shuggie» Bain er en elskverdig ung gutt som gjør sitt beste for å leve et normalt liv i Thatcher-æraens Glasgow. Shuggie bor i en kommunal bolig med moren og søsknene sine. Moren Agnes er Shuggies helt og store glede, men hun er på vei ned en farlig sti. Hun drømmer om et hus med en egen dør mens hun blar gjennom kataloger og bestiller hva som helst som kan lyse opp den grå hverdagen, og mye av trygdepengene, det eneste de har å leve av, går med til øl som hun gjemmer i håndvesker og tekopper. Hun bevarer stoltheten ved å ta vare på utseendet sitt, og sminken og de perlehvite falske tennene gir et inntrykk av en glamorøs og elegant dame. Men bak fasaden er alt på vei nedover. Shuggie gjør sitt beste for å passe inn, men alle har bestemt seg for at en gutt som ham bare er trøbbel. Agnes støtter ham så godt hun kan, men hun er i ferd med å ødelegge alle rundt seg, inkludert sin elskede Shuggie. Omtalen er utarbeidet av BS.

Shuggie Bain

Dialog er basert på en scenesamtale i regi av Al-Jazeera, et helt spesielt møte mellom to toneangivende og sterkt politisk bevisste kunstnere, en ung forfatter og en godt voksen filmveteran. Édouard Louis har flere ganger uttalt hvor viktig regissør Ken Loach (85) og særlig Loachs film, I, Daniel Blake, har vært for ham. Og fellestrekkene mellom filmen og Louis' Hvem drepte faren min er mange. Både Louis og Loach har vokst opp i et arbeidermiljø, den ene fem tiår etter den andre - Louis i et belastet og lite politisk bevisst hjem, Loach i et stolt britisk gruvearbeidersamfunn med lange tradisjoner for samhold og kampvilje. Blant temaene de berører er vold og politikk, sosialdemokratiets svik og arbeiderklassens vending mot det ytterste høyre, skam og språk, samt kunstens rolle, som beveger, men også som mulig undertrykker. Resultatet er innsiktsfullt og utfordrende, kanskje også provoserende, og et uvurderlig bakgrunnsmateriale for Édouard Louis store og stadig voksende leserskare.

Kunsten og politikken

Samtale om kunst og politikk

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

I "Brød og melk" skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren - og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken. I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat - og å lage rispudding så datteren vil smake. "Brød og melk" er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Brød og melk

"Meg eier ingen" er en roman om kjærlighet til en far, om klassetilhørighet og om alkoholisme. Faren til Åsa jobber som herder på metallverket i Västerås. På balkongen deres blomstrer de fineste plantene, men alt er ikke like idyllisk innenfor husets fire vegger. Hver dag starter nemlig Åsas far med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, og der får hun vente til det åpner. Likevel elsker Åsa faren sin. Boken er en oppveksthistorie fra 1970-tallet, og har sterke selvbiografiske trekk.

Neste
Bok

Meg eier ingen

Lignende bøker: