Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

"Danserinnen" er et melankolsk og raffinert stykke minnekunst fra nobelprisvinner Patrick Modiano. Det er samtidig en hyllest til dansen som kunstform, så vel som til litteraturen, som har så mange likhetstrekk med den. På sine vandringer støter en forfatter på en bekjent fra sine yngre dager, men mannen nekter bestemt for å ha hatt noe med ham å gjøre. Hva er det han skjuler? Møtet får minner fra et forgangent Paris til å tre frem hos forfatteren, som erindrer hvordan han som retningsløs ung mann kom inn i et miljø av kjeltringer og ballettdansere og lærte en gåtefull danserinne å kjenne. Hvem var hun, hun som førte ham på rett vei den gangen?

Danserinnen

En kvinne ligger med feberrier når en håndfull mennesker fra fortiden står foran henne.; en kommende kjendis som skrev et brev, en venn som ble borte og en kjærlighet uten fremtid. «Detaljerna» er en roman med fire portrett og tusen detaljer, om pocketbøker, psykedelisk dans og en pulserende uro.

Detaljene

Nobelprismottaker Annie Ernaux' dagbok om morens siste år. Da moren får alzheimer, begynner Annie Ernaux å skrive dagbok: om møtene med moren, om de uforståelige tingene hun gjør, om hvordan hun forandrer seg fra dag til dag. Gradvis endrer forholdet deres seg. Moren blir som et barn, og Annie må innta omsorgsrollen - en rolle hun verken makter eller ønsker å ha. Jeg er fortsatt her inne i mørket er en umiddelbar og rå tekst om smerte, sorg og kjærlighet. Med sin sedvanlige skarpe prosa skildrer Annie Ernaux en av vår tids mest ubarmhjertige sykdommer, og viser hvor vondt det kan være å miste en mor selv om man er voksen selv.

Jeg er fortsatt her inne i mørket

En lommeparlør og guide for deg som er nysgjerrig på visuell kultur, men mangler ordforråd, reisefølge og noen å holde i hånda. Kunsthistoriker Ragnhild Brochmann har en misjon: hun vil lære oss å snakke om tingene vi omgir oss med. Hvorfor kjøper vi de samme grå, boks-formede Bolia-sofaene, legger historiske fliser i entreen og sparer til lange øyevipper? Hvilket design og hvilke designere løfter vi, hva gjenbrukes og hva ler vi av (foreløpig)? Og hvordan kan vi snakke om den visuelle kulturen som ikke prater selv, og som ikke har kjente designere: Egget du triller barnet ditt i til barnehagen, kaffekoppen du har på kontorpulten, de store joggeskoene dine, som du før synes var stygge, og nå fine, interiørbladene du ikke lenger finner inspirasjon i, og alle de andre ingrediensene som lå, og stadig ligger og putrer i populærkulturen? Stygt og pent er en essaysamling med Brochmanns mest gnistrende tekster om visuell kultur, kategorisert etter bruksområder (mote, design, interiør, arkitektur) supplert med sylskarpe kapittelinnledninger.

Stygt og pent, eller Hvordan forstå verden bedre ved å se den bedre

Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.

I begynnelsen var mødrene

Marcel Proust (1871-1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men led samtidig av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1920 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen "På sporet av den tapte tid". Med dette verket var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Dette bindet inneholder delene "Omkring Madame Swann" og "Balbec". I 2013 var det hundre år siden starten på flerbindsverket På sporet av den tapte tid kom ut i Frankrike.

På sporet av den tapte tid. Bind 2. I skyggen av piker i blomst

En telefonsamtale med en lillebror knytter fortellingen sammen i “Nå er alt av papir". Hovedpersonen opplever at broren, som deler mange av minnene hennes, er et trygt holdepunkt i en tilværelse der alt iblant føles kaotisk. Hvert kapittel i boka har et tema som er knyttet til et bestemt skolefag, og kapitlene har en kort innledning. Avsnittene i kapitlene begynner med “jeg husker" og består av skildringer av hovedpersonens minner: oppveksten på en gård, huset moren flytter til, huset i byen der den nye pappaen bor, det å selv flytte ut, og starten på studiene. Mens hovedpersonen vokser opp, forfaller både gården og faren. Minnene til hovedpersonen er både såre og fine og består av et vidt spekter av hendelser. Livet er uforutsigbart, virkeligheten skjør, og identitet er tett knyttet opp til minner. Omtalen er utarbeidet av BS.

Når alt er av papir

Jeg-fortelleren i Forræderen er tjueén år gammel, studerer medisin i Bergen og har brutt all kontakt med sine foreldre. Han bor i et anarkistkollektiv, kalt Slottet, der familien som institusjon er erklært død. Og like foraktet som konvensjoner og borgerlig moral, er den autoritære læren marxist-leninistene står for. I denne fortellingen blir vi med til frodige Askøy på leting etter noe som er forsvunnet i et hull i hukommelsen, og til en glattcelle i Aarhus der slaget om en militær flybase ender. Vi trekkes med i unge menneskers kamp mot ødeleggelse av natur, mot fordrivelse av urfolk og mot militarisering og krigstrussel. Og deres søken etter en frihet hinsides våre indre stengsler.

Forræderen

I Kaplevej 97 bodde «vimsene», de tre pensjonerte søstrene Lilian, Sonja og Rita. Lilian var den eneste som hadde barn og barnebarn, et av dem var oppkalt etter henne og var ofte på besøk. I Kaplevej 97 beveger Lilian Munk Rösing seg gjennom mormoren og grandtantenes gamle murhus. Rom etter rom blir vekket til live gjennom minner og assosiasjoner. I stuen satt hun i rokokkosofaen sammen med Rita og strikket, i spisestuen laget hun påskepynt, her serverte Sonja smørbrød med garnityr. På mormors overmøblerte soverom var det rotete og trygt, på kjøkkenet fikk hun kakao varmet i en sjokoladefarget kjele.

Neste
Bok

Kaplevej 97

Lignende bøker: