«Det er varmt, og svalene fyk over Schweigaards gate og Oslo fengsel, over steinskulpturar, sprøytespissar, fengselsmur, asfalt og sement, over piknikteppe med kiwi og melon, over løvetann, geitrams og stemorsblom. Svalene fyk over grøfta der gravemaskina grev Hovinbekken opp. Svalene fyk over tenåringen på elsparkesykkel i rushtrafikken, rullatorbrukaren, skaterane med brettet under armen, den gamle punkaren, fotballtrenaren, kassadama, læraren, åleinemora med tvillingvogn, frilansaren, sjukepleiaren, ungdomane med dunjakke i tett klyngje under skuret der 37-bussen kjem. På Harald Hardrådes plass rundar 37-bussen rundkøyringa og køyrer vidare nedover gata. Langs jernbanelinja kjem godstoget lasta med tømmer. Over Gamlebyen skole, Bispegården og klosterruinane fyk svalene. Svalene fyk nedover Dronning Eufemias gate. Svalene fyk over brua mot Sukkerbiten, Operaen og Munchmuseet og skiltet som seier at ingen må mata fuglane. I Gamlebyen, inni bakgarden, syng jentene høgt, og inni klatrestativet, i den vesle hytta, sit dotter mi.» Ei mor reiser med dottera frå Oslo heim til staden ho kjem ifrå, ei bygd på Vestlandet. Det vert ei reise inn og ut av ulike tider, tilbake til heimstaden og oppveksten på eit lite gardsbruk. "Vassarv" er ein rik roman, om minne, slektskap, tap og tilhøyrsle. Det er ei gripande og medrivande forteljing, full av subtile og kraftfulle rørsler mellom det kvardagslege og det storslegne, som aldri mistar av syne korleis livet brutalt går sin gang.

Vassarv

Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

Linn Ullmann vokste opp med kunstnerforeldre og ble selv forfatter. Hun lærte tidlig at det ikke var lett å skille mellom hva som var sant og hva som ikke var det. Da faren ble gammel ønsket han å dele sin historie, men det skulle skje på hans premisser. Det skulle være de to og en båndopptaker, håndterlig, kontrollert og etter planen. Men da de omsider satt der med båndopptakeren mellom seg, hadde alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjorde samtalene uforutsigbare og sprukne. I denne romanen forteller Linn Ullmann med stort alvor og svart humor om familie, glemsel, sorgarbeid, og om de mange historiene som utgjør et liv. Omtalen er utarbeidet av BS.

De urolige

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

April 1911. Gustav Mahler er den største dirigenten og musikeren i verden, og har feiret store suksesser i New York. Nå er den dødssyke komponisten på vei hjem til Europa med dampskipet «Amerika». Mahler har smerter, han har alltid hatt smerter, men han har trosset en kropp som prøver å fortære seg selv. Nå sitter han på soldekket mens dekksgutten pusler rundt ham, og mimrer tilbake til de siste årene, til somrene i fjellet, til datteren Marias død. Og han tenker på datteren Anna, som sitter under dekk og spiser frokost. Og på Alma, hans livs kjærlighet, som gjør ham gal - og som han for lengst har mistet. Det er Mahlers siste reise. Siste sats er en gripende roman om kunstneren som en gammel mann som ser tilbake på livet sitt i krystallklare øyeblikk av skjønnhet, melankoli og anger.

Siste sats

En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni. Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv? På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund. Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter. Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.

Spuria

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Lucy Barton er på bedringens vei fra det som skulle ha vært en enkel operasjon. Hennes mor, som hun ikke har snakket med på mange år, sitter plutselig en dag på sykehusværelset. Morens uventede besøk vekker sterke minner i Lucy: om den fattigslige barndommen i Illinois, flukten til New York og ønsket om å bli forfatter, vaklende ekteskap og kjærligheten til de to døtrene. Elizabeth Strout fikk Pulitzer-prisen for «Olive Kitteridge» i 2009. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg heter Lucy Barton

De fire romanene i Gilead-suiten handler først og fremst om livet til to aldrende pastorer i lokale frikirker i byen Gilead, Iowa, og familiene deres. Gjennom deres opplevelser utforsker forfatteren temaer som religion, amerikansk historie og menneskelig natur. Den første romanen, Gilead, er fortalt fra perspektivet til John Ames, som er 76 år gammel og vet at han snart kommer til å dø. I et brev til den syv år gamle sønnen sin beskriver han sin egen barndom og oppvekst, og minnene han har av faren og bestefaren sin. Boken vant Pulitzer-prisen i 2005.

Gilead

Det er julaften, og Elis faller om i familieselskapet. Da han våkner opp på sykehuset, gjenopplever han øyeblikk og møter med de som har betydd mest for ham. Den han kalte mamma og den han kalte mor, den første kjærligheten og kvinnen han giftet seg med. Gjennom disse møtene får han ny innsikt i barndommen og ungdomsårene og får svar på spørsmålene som har fulgt ham gjennom livet: Hvorfor ble han sendt bort som barn? Hva skjedde med hans første kjærlighet? Og hvorfor ble så mye annet viktigere enn familien og musikken? "Ikke død ennå" er en gripende reise gjennom Folkhemssverige og en roman om livet - slik det ble for Elis. Johan Ehn er svensk forfatter, skuespiller og dramatiker. I 2020 ble han nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for Hesteguttene. "Ikke død ennå" er Johan Ehns skjønnlitterære debut for voksne.

Neste
Bok

Ikke død ennå

Lignende bøker: