Broren min bruker hendene og jeg lytter med øynene, og når jeg ikke vil høre på han lukker jeg dem. Med lukkede øyne forsvinner han. Det irriterer han når jeg gjør det, når jeg stenger han ute på den måten. Jeg kan høre at han reiser seg opp og går, smeller med døren. Det er han klar over. Når man faller i vannet og blir desorientert, skal man lukke øynene for å se hvilken retning kroppen stiger? Verden for han vil alltid være overflater og bevegelser. Når han snakker om oss, gjør han tegnene for det navnene våre betyr. Vi blir beslektet på en måte som er nærmere han, vi blir knyttet sammen til symboler, to illustrerende bilder. En kvinne flytter hjem igjen til sine foreldre, og hennes eldre bror. Det er vinter og kaldt, tiden beveger seg hensynsløst, hun ser på gamle bilder, sorterer dem, prøver å skape en rekkefølge. Dykkerklokken er en lyrisk og årvåken roman om hvordan man formes av familien, landskapet og årstidene.

Dykkerklokken

De tre barndomsvennene Tarjei, Trygve og Kristian verver seg til de norske styrkene i Afghanistan. Ingen av de tre vender tilbake. Hvorfor dro de egentlig? Og hva med dem som er igjen? Hvordan påvirkes våre veivalg? Rammen rundt fortellingen er lokalsamfunnet ungguttene vokste opp i og som de reiser fra. Romanen gir stemme til to av guttene og til to av dem som står dem nær. To av kapitlene er på nynorsk. Helga Flatland ble tildelt Ungdommens kritikerpris 2010/2011 for denne romanen, som er hennes debut.

Bli hvis du kan, reis hvis du må

Isak vender tilbake til heimbygda etter ein alarmerande telefonsamtale. Han treff igjen sin døyande far og ei syster han aldri har forstått, og no gjer han det han kan for å finne ut av si eiga historie og sanninga om mora. Han veit ikkje kva som skjedde med henne, og no må han navigere seg gjennom sanning og løgn, løyndomar og stillheit. Anders Totland har tidlegare gitt ut barne- og ungdomsbøker, og i 2017 vann han Nynorsk barnelitteraturpris for «Engel i snøen». Omtalen er utarbeidd av BS.

Vintertonar

Fra han var liten, har Kjell Ola Dahl visst at han hadde odel på gården Torgunrud, der han tilbrakte barndommens ferier. Men han har ingen planer om å overta gården, før han som ung voksen forelsker seg i Marit, som er gartner. Deres fascinasjon for blomsterdyrking gjør at de begynner å se for seg livet på et småbruk, og en serie omstendigheter fører dem tilbake til Torgunrud. Når han tjue år senere skal skrive om livet som sauebonde, kommer han også på sporet av sider ved familiehistorien som hittil har ligget i mørke. For gården som har gitt velstand og knyttet familien sammen, har også vært en kilde til strid og en sorg som ikke har blitt snakket om. Mitt liv som sauebonde er en mesterlig fortelling om det nære forholdet mellom bonden og dyra, om dagliglivet på gården, om tidligere generasjoners arbeidsmåter, om relasjonen mellom far og sønn og om å finne sin plass i historien gjennom å forsøke å skrive den.

En familiegård i tre generasjoner

Mitt liv som sauebonde

Da familiegården i Hallingdal ble gjort om til campingplass en julikveld i 1969, landet de første menneskene på månen. Da Guro Hoftun ferdigstilte Månelandinga i august 2023, kom flommen og raserte campingen. Månelandinga er en diktfortelling om familiefaren som bestemmer seg for å legge om fra gårdsdrift til turisme, mens Apollo 11 er på vei mot månen. Han setter opp telt på jordet der havren en gang sto. Og på tunet plasserer han TV-apparatet som tar inn signaler fra NASA og verdensrommet. Turister og forbipasserende stopper for å se at de første menneskene setter sine bein på månen. Det som skjer på landejorda er et lite steg for menneskeheten, men et stort sprang for familien på gården. Og bakenfor alt det nye ligger fjellet, skogen, myrene og livet på stølen.

Månelandinga

Det var tidleg på morgonen den 17. mai, nøyaktig 186 år etter at ein ung, bakfull diktar hadde oppildna ei menneskemengd beståande av kring fem tusen tilhøyrarar med sine sterkt bevinga ord om den medborgarlege samkjensla, under avdukinga av minnestøtta for stortingsmannen Christian Krohg. Minnestøtta sto framleis, men den medborgarlege samkjensla strevde under tunge kår. Det gryr til nasjonaldagsfeiring i bygda. Flagg vert heist, skjorter stroke. Syrinar er på nippet til å blomstre, og himmelen i ferd med å bli blå som ein undulat. Ut av husa stig folk, og alle skal dei feire. Éin er komen tilbake til heimbygda for å halde tale for dagen, ei har stålsett seg for pliktene som følgjer med vervet som leiar for 17. mai-komiteen. Ei skal snart reise langt vekk, ein annan forsøker å finne att ein plass han aldri eigentleg har høyrt til. "Gratulerer med dagen" er ei forteljing om nasjonalkjensle og mangel på slikt noko, og om ynsket om å høyre til - ein eller annan stad.

Gratulerer med dagen

Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

Romanen "Kvar dag skal vi vere så modige" handlar om dei som har det vanskeleg. Han handlar om dei vi ikkje ser, men òg om dei som faktisk bryr seg. Isak si mor treng kvile, og den lille guten gjer alt ho ber han om. Han tek ansvar, og av og til skulkar han til og med skulen for å hjelpe mora. Da ein framand mann flyttar inn i nabogarden, får Isak seg etter kvart ein ny ven. Mannen er vennleg, og han og kjærasten tar Isak med på utflukter. Isak ønskjer seg ein ny familie. Men kan og vil naboane vere det for han? Omtalen er utarbeidd av BS.

Kvar dag skal vi vere så modige

Lelle har i tre år kjørt langs Sølvveien på leting etter datteren som forsvant for tre år siden. Det blir mange søvnløse netter der han kjører og søker i fraflyttede hus og langs alle skogsbilveiene i det avfolkede Nord- Sverige. Han lover at han ikke skal gi opp letingen før han finner datteren. Meja flytter nordover sammen med den alkoholiserte og psykisk ustabile moren. Moren har truffet en mann på nettet, som de skal flytte inn hos. Meja trives ikke, og da hun treffer den kjekke gutten Carl-Johan, flytter hun inn hos han og familien hans. Der er det rent og pent og mat på bordet hver dag. Livet på gården virker som rene idyllen på Meja, men gården skjuler også mørke hemmeligheter. Så forsvinner enda en jente fra bygda. En jente som ligner veldig på Lelles datter. Omtalen er utarbeidet av BS.

Sølvveien

En kvinne forsvinner fra hjemmet sitt. Ni år etter er det fremdeles ingen spor etter henne. Mannen hennes, Bjørn, føler seg fremdeles mistenkt, både av politiet, folk i bygda og kanskje til og med datteren Silje. En gang var de nære, men nå er avstanden mellom dem blitt stor. Silje har flyttet hjemmefra for å studere, men strever med å finne fotfeste. De eneste holdepunktene hennes er jobben med syke barn og en bok hun arvet etter moren, om maleren William Turner. I romanens siste del møter vi Kjersti i dagene før hun forsvinner. En jobbreise fører til et møte (med en gammel bekjent) som etterlater henne i fritt fall. "De som venter" er en roman om uforløst savn. Med en forsvinningsgåte som utgangspunkt utforsker Hafredal ensomheten som kan finnes i en familie, men også håpet om forsoning. Det er en spenningsdrevet fortelling som imponerer i de innsiktsfulle skildringene av nære relasjoner.

Neste
Bok

De som venter

Lignende bøker: